Turnéfolk: Lena Lindahl

Kvifor turnerer du?

Egentlig er jeg mer glad i å skrive enn å turnere. Ikke fordi jeg ikke liker å møte leserne, det er i grunnen det beste. Jeg synes rett og slett turnéliv er slitsomt. Men da jeg ga ut Jenta i veggen i 2018, opplevde jeg en enorm pågang fra hele landet. Jeg kunne ikke si nei. Etter hvert som jeg reiste, skjønte jeg at behovet og trangen til å vite, er stort.  Vi voksne har lett for å ta for gitt at ungdommen vet noe om annen verdenskrig, og at de forstår hvorfor vi må minne oss selv på om hvordan ting kan utvikle seg. Slik er det ikke. Og derfor turnerer jeg.  Med Jenta i veggen har jeg et helt unikt verktøy til å formidle en gammel, men altfor aktuell historie.

Og kva gjer du eigentleg når du er ute og reiser?

Jeg synes dagene blir nok fulle med formidling og reising, hodet blir også fullt. Derfor går eller løper jeg en tur når dagens økt er over. Av og til skriver jeg, men ikke på konkrete bøker. Jeg får gjerne lest en del, enten research eller hodelindring, alt etter hvor sliten jeg er. Noen ganger finnes det til og med en god restaurant. Får jeg et bra måltid, blir verden alltid lysere.

Om kvelden løser jeg kryssord på senga. Jeg elsker det. Da tømmer jeg det stappfulle hodet for bokstaver, og sovner.

Kor lenge har du drive på?

Regelmessig? Siden Jenta i veggen kom i 2018.

Kva er det beste turneminnet ditt?

Muligens er det tenåringen som ble igjen i auditoriet etter at de andre hadde gått ut. Han ba læreren låse døra, og dro meg med inn i halvmørke bak et forheng hvor det sto et klaver. Så begynte han å spille I Dovregubbens hall. Det var til å få frysninger av, og det sa jeg til ham. Da ville han spille et stykke han hadde laget selv. Han hamret på tangentene, tungt og intenst. Dette var et språk han kunne bedre enn andre språk, virket det som. Det var som om han ville vise meg noe der inne i mørket, og jeg tror jeg fikk øye på det.

Eller kanskje er det hun som gråt, hun som klemte meg så hardt og sa det er bra jeg reiser rundt med denne boka.

Eller er det den gangen jeg akkurat hadde landet på Vigra?

– Skal det vere noke frå baren? spurte flybussjåføren.

– En dobbel, svarte jeg, men fikk en enkeltbillett for første bussetappe.

– Ska dei ikje hente deg? lurte han på, og sant å si syntes jeg fylkeskommunen godt kunne ha organisert noe, så hadde jeg sluppet å vente toogenhalv time på omstigning på en rutebilstasjon ikke så altfor langt unna bestemmelsesstedet. Da jeg omsider steg inn i siste buss, tok min nye bussjåfør grep. Jeg spurte nemlig om hvordan jeg kom meg fra fergeleiet og til hotellet mitt?

– D’e fole enkelt. Eg køyre deg, sa han. Så da siste passasjer hadde snublet av bussen denne mørke søndagskvelden, koblet han til «Ikke i trafikk»-skiltet, snudde bussen og kjørte meg helt frem til hotelldøra.

– No kjem du’kje lenger, sa han, og det var i grunnen sant.

Det sterkeste:

Jeg hadde akkurat kommet opp på en scene i Ålesund. Jeg hadde spilt jødisk musikk før vi startet, og stemningen var så fin. Gårdagens elever hadde snakket mye om foredraget mitt til de andre på skolen, ifølge lærerne. Folk var så med. Noen ganger merker man sånt veldig godt.

På fremste rad satt noen ungdommer med sterke fysiske og psykiske utfordringer. Noen satt i rullestol, noen hadde andre avvik fra «normalen». Én hadde pustemaskin, og jeg hørte det surklet i maskinen jevnt og trutt. Det er fryktelig å si det, men jeg var jo så inne i temaet: Jeg tenkte på eutanasiprogrammet. Hadde vi vært i Det tredje riket, så ville alle disse havnet under denne ondskapen. Jeg snakket og snakket om holocaust, annerledeshet og fremmedfrykt, og tenkte så på at Hitler ikke ville at ungdom som disse på fremste rad skulle få leve.

Etterpå kom en av dem opp til meg på scenen. Han hadde Downs syndrom, og var veldig engasjert.

– Det var kjempekjempeinteressant å høre på, men jeg sovna litt også, sa han.

Og det verste?

Jeg skulle holde to foredrag etter hverandre i et stort og kjent kulturhus. Jeg kom i god tid, og ingenting var gjort klart. Sånt skjer jo litt for ofte med mange av oss, derfor visste jeg at alt ville ordne seg denne gangen også. Men det så kaotisk ut i halvtimen før et par hundre publikummere skulle fylle salen. Hele riggingen var avhengig av et par tilbakelente kulturhusansatte med humor som verken traff meg eller var særlig passende.

Den ene forsvant plutselig, og dukket omsider opp helt der bak i salen hvor man må kikke høyt opp mot benkeradene:

– Hvis du trenger nissedrakt, så har vi det, sa hun, og holdt frem en rød habitt med flokete, hvitt skjegg.

– Den vil i så fall bryte opp det litt tunge temaet holocaust, svarte jeg.

Så ble hoveddøren åpnet, og folk ramlet inn.

Har du ei festleg turnehistorie som du kan dela?

Jeg leste Julius – et apeliv for en kinosal med barneskoleelever. Etterpå lærte jeg dem sjimpansespråk, og det var stor stemning. Selv har jeg lært det av Julius’ dyrepasser i Kristiansand. Jeg fortalte dem også at sjimpanser plukker lopper i pelsen til hverandre, da koser de seg og viser at de er venner.

Etter forstillingen gikk noen herlige bander av barn sjimpanse-ohohohende ut av salen, og lærerne akket seg lattermildt og sa at «dette skal bli litt av en dag».

Noen av ungene kom frem for å prate. Mens vi sto der og utvekslet rare lyder, kjente jeg noen pillet meg på ryggen. Jeg snudde meg og spurte tre jenter hva de holdt på med? «Vi plukker lopper for vi vil være venn med deg!».

Elles då?

Etter nesten 20 år som journalist på reising i inn- og utland, var det så deilig å bli forfatter. Stille hjemmekontor med bare meg og katta. Nykvernet kaffe i stedet for besk fra maskin. Innpust og utpust som snakket sammen. Der skulle jeg sitte og bare skrive, og ikke prate så mye.

Men før jeg visste ordet av det, ble jeg kastet ut på reise igjen.

Mye er annerledes. Noe er verre, noe er bedre. Men disse forfatterreisene er mine, og ikke redaksjonens. Det passer meg godt.

I denne spalta deler turnerande menneske sine beste historier frå livet på vegen. Alle historiene finn du samla her.

Fullt namn: Lena Lindahl
Alder: 49
Favorittfarge: Blå og grønn
Badar helst i: Salta bad fra et svaberg i Bohuslän

Publisert av Anders Totland

Forfattar, kokk, organist, journalist, pratmakar og skrytepave.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s

%d bloggarar likar dette: