Turnéfolk: Bjørn Ingvaldsen

Foto: Ingeborg Dirdal

Kvifor turnerer du, og kva gjer du eigentleg når du er ute og reiser?

Den korte versjonen er: Det er det jeg lever av, en stor del av inntektene kommer fra formidlingsarbeid. Men; det er også nyttig og stimulerende for skrivearbeidet å ha tett kontakt med dem som leser bøkene mine. For mange er «målgruppe» et fyord, men jeg skriver bevisst for bestemte aldersgrupper og vil gjerne ha kontakt med dem. Dette er folk som verken blogger eller anmelder bøker, men treffer man dem ansikt til ansikt i et klasserom eller auditorium, får man klar beskjed om hva de måtte synes om det jeg har skrevet.

Jeg har ofte, men ikke alltid, et fast formidlingsopplegg jeg bruker på de ulike turneene, de som planlegger og bestiller inn forfatterturneer vil gjerne ha det slik, men jeg synes egentlig at turneer der opplegget er «møt en forfatter» kan være det beste. Da kan vi snakke om ting læreren vil vi skal komme innom eller jeg kan ta tempen på gjengen og snakke om noe jeg synes passer der og da. Veldig ofte er det noen som har noe de vil spørre om, da forsøker jeg å gi ordentlige svar på selv de mest slitte spørsmålene. Men blir det for mange tøysespørsmål prøver jeg å dra det litt inn og pense oss inn på noe relevant igjen.

Kor lenge har du drive på?

Jeg debuterte i 1995 og har farta rundt og formidlet omtrent siden da, avbrutt at seks år da jeg satt på kontor i Oslo og var sjelesørger for andre forfattere på turné. Så jeg har fått sett meg omkring i landet, har vært i alle fylker, både de gamle og de nye, i enkelte fylker har jeg vært i alle kommuner, sågar før siste kommunereform, og i minst ett fylke har jeg besøkt alle barneskolene. Det er en del steder man knapt skulle tro finnes.

Kva er det beste turneminnet ditt?

Jeg tror ikke jeg kan trekke fram et enkelt minne, men besøk på skoler der alt går fint er bestandig kjekt og man går oppløftet derifra, når man blir tatt godt i mot av folk som er glad for at du kommer, alt er lagt til rette og ungene virkelig har gleda seg til besøket, kanskje de til og med har forberedt seg med å lese bøker, lage tegninger eller forberedt en liten dramatisering til ære for forfatteren.

Og det verste?

Dessverre hender det at kommunikasjon svikter og folkene på skolen ikke vet at jeg skal komme eller hvem jeg er. Det er kjipt. Det hender også at de som skal ha besøk synes forfatterbesøk er det teiteste i verden og gjør sitt for å vise det. Det er litt dumt når det er ungene som er demonstrative og helt jævlig når det er læreren som oppfører seg slik. Det har hendt at læreren setter seg bakerst i klasserommet for å rette bøker mens jeg holder på, og så tar små turer med den retta boka til eleven som skal ha den og fører en stille samtale med vedkommende rett foran meg. Men de verste minnene er fra skoler der de har gjort sitt for å forberede besøket – og så blir det helt feil likevel. Jeg skulle en gang til en skole og treffe hele sjette trinn i aulaen. På forhånd hadde de fått info og jeg hadde ringt og snakket med rette vedkommende, som skulle «gi beskjed». Dessverre for meg bodde det en lokalpolitiker i nabolaget med samme navn som meg, så de som skulle ta imot og forberede besøket fant ut at «rette vedkommende» måtte ha hørt feil, det var nok ikke Bjørn Ingvaldsen men Bjørn Sortland som skulle komme. Så de leste bøkene til den andre bjørnen og planla spørsmål til ham. De som tok imot meg var selvsagt litt slukøra når de oppdaget at det faktisk var en forfatter ved navn Ingvaldsen som kom, ikke Sortland. Men spørsmålene var jo forberedt og skrevet, så jeg måtte stå og svare på førti spørsmål til en helt annen forfatter. Pinlig for absolutt alle.

Har du ei festleg turnehistorie som du kan dela?

Det må bli den om Supermann. Han var den mest aktive gutten i andreklassen jeg møtte en fredag i februar for 20 år siden. De skulle ha karneval på skolen den dagen og han hadde fått på seg Supermanndrakta før han kom på skolen. Blå drakt med S på brystet og glidelås i ryggen, rød kappe og røde knestrømper. Han var Supermann hele tiden, og hadde slett ikke tid til å sitte ned for å høre på noen forfatter. Gulvet i klasserommet var glatt, så med de røde strikkestrømpene kunne han ta rennefart og skli tvers over gulvet, mens han holdt den ene hånda fram, slik den ekte Supermannen gjør. Litt seinere på dagen traff jeg læreren hans i gangen og bemerket noe om hvor ivrig Supermann var. Da kunne hun fortelle at det nok ikke ble karneval på gutten likevel, Supermann hadde nemlig vært på do og oppdaget at en sånn glidelås på ryggen ikke var grei å ha med å gjøre. Derfor måtte han kjøres hjem, en Supermann med stor tisseflekk foran på drakta gjør seg ikke på fest.

Elles då?

Joda, det rusler i vei. Man kan nok bli litt lei av turnélivet enkelte ganger, men nå merker jeg at det er lenge siden jeg var på farten og at det skal bli godt når assisterende helsedirektør Nakstad gir oss lov til dra ut igjen.

I denne spalta deler turnerande menneske sine beste historier frå livet på vegen. Alle historiene finn du samla her.

Fullt namn: Bjørn Lægreid Ingvaldsen
Alder: 58 og et halvt
Favorittfarge: Rød (på sportsbiler)
Badar helst i: Rampelyset.

Publisert av Anders Totland

Forfattar, kokk, organist, journalist, pratmakar og skrytepave.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s

%d bloggarar likar dette: