Turnéfolk: Gro Dahle

Foto: Line Fresti

Kvifor turnerer du, og kva gjer du eigentleg når du er ute og reiser?

Jeg syns det er meningsfullt å ha med meg dikt og bildebøker og skriveoppgaver rundt til skoler og elever, slik at de får møte litteratur og skriving hjemme på plassen sin, i sitt eget klasserom eller på sitt eget bibliotek –  og treffe en levende forfatter. Jeg husker en gang ei jente som spurte meg om jeg virkelig var forfatter, og jeg sa ja, da lo hun og sa: «Så rart, jeg trodde alle forfattere var døde!». Det syns jeg er en god grunn til å møte klasser, å vise dem mennesket bak tekstene, at en forfatter er et helt vanlig og levende menneske som skriver og sånn som dette er jeg! Dessuten pleier jeg å ha med noen bildespråk-oppgaver som de pleier å synes er gøy, åpne dem opp for språkets muligheter, det syns jeg også er meningsfullt, å lage noen tekster sammen med dem som de bidrar med ordene og setningene til. For eksempel sammenligning av tunga! Hva smaker tunga som? Hva kjennes tunga som? Hva minner tunga om? Hva høres tunga ut som? Hva ser tunga ut som? Jeg tror ingen av dem har tenkt på tunga si før, at det går an å skrive om tunga. Plutselig våkner språket, og det kommer et ras av språklige bilder slik som:

Tunga er som en snegle, minner om en meitemark, lukter som en sjøpølse, smaker som  biff, kjennes som gummi. Det skjer noe i rommet, og språket forandrer tunga, gjør dem klar over tunga, men gir den nye beskrivelser som gjør noe med opplevelsen av tunga. Dette er en erfaring med språkets makt i verden, språkets påvirkning og potensial! Dette er det gøy å være med på! Vi fortsetter ofte med konkretiseringer  i forhold til et abstrakt ord de velger, for eksempel stress, for hva lukter stresset som? Hva ser stress ut som? Hvordan smaker stress?

Kor lenge har du drive på?

Jeg har holdt på siden 1987 år med å reise rundt med dikt og skrivekurs og etterhvert
bildebøker – det blir vel ca 33 år til sammen.

Kva er det beste turneminnet ditt?

Nesten hver gang jeg leser opp bildebøker som «Sinna Mann» om vold i hjemmet, «Dragen» om uberegnelige og farlige mødre og «Blekkspruten» om incest, kommer det opp en gutt eller jente – enten det er barneskole eller videregående – og sier: «Hvordan visste du om meg? Har du snakket med Mamma?», jeg svafrer at nei, jeg kjenner ikke mamman og jeg visste ikke om at det var slik hjemme, men det er mange som har det slik, og historiene kan minne om hverandre. Da sier ofte barnet eller ungdommen: «Å, jeg trodde det bare var meg. Jeg trodde ingen andre hadde det sånn. Jeg trodde jeg var alene!» og da smiler de ofte stort og sier «Er det lov til å snakke om det nå, er det ikke hemmelig lenger?» og da sier jeg at ja, nå er det lov å snakke om det, at det er fint om de forteller til andre voksne, kanskje til læreren, kanskje til helsesøster, det er viktig. «Og det er ikke din skyld», sier jeg. Det er et sterkt øyeblikk, og det er en frigjøring i dette, en gløtt på en stengt dør, en åpning av et lukket rom  – som det er rørende å se barnet gripe tak i! Og også overraskende å se smilet deres. Frigjøringssmilet!

Og det verste?

Ha ha, jo, det var en fredag på slutten av en tre ukers turné, og jeg var sliten, kommer til skolen hvor turnéansvarlig har lagt opp altfor kort tid mellom skolene, så jeg er veldig stressa og hektisk og redd for å ikke rekke besøkstiden min, svett og uten pust av å løpe fra bilen med tjue bøker i en ryggsekk. Og det er ingen som møter meg, ingen ansvarlige som jeg finner i gangene eller på lærerværelset, ingen på kontoret som vet noe om dette, til slutt finner jeg rektor som sier: «Å, nei, huff, det jævla forfatterbesøket, er det i dag! Å stakkars barn! Ja, ja, vi må vel gjennomføre det da. Det var synd!». Læreren hadde samme holdning, hun åpner besøket med en introduksjon: «Dessverre er det forfatterbesøk i dag. Jeg vet at dere er skuffet over det, dere skulle jo få lov til å spille innebandy, men nå må vi bare gjennomføre det. Beklager så mye!»  Da sa jeg: «Vet dere, dere skal få lov til å spille innebandy! Jeg leser ett lite dikt, og så kan dere løpe til gymsalen». Det ble full jubel, og læreren smilte, klappet og takket meg. Og jeg kunne kjøre hjem én time tidligere med en litt rar smak i munnen og tenke «Aldri mer forfatterturné», men det klarte jeg ikke å holde. For så møter jeg fantastiske lærere f eks på Tranby ungdomsskole eller på Uranienborg eller oppe i Trondheim eller på en liten øy i Nordland hvor lærere og elever er så engasjerte at det bobler og glitrer, og det blir en magisk stund med en strålende klasse fulle av spørsmål og interesse!

Har du ei festleg turnehistorie som du kan dela?

Det var en barnehage i Stavanger som jeg skulle besøke som et ledd i en turné. De hadde hatt god tid til å planlegge besøket, og siden det var noen begeistrede og superengasjerte ildsjeler blant personalet på denne barnehagen, valgte de å «hype» forfatterbesøket og gjøre besøket til tidenes happening, en event som en sommeravslutning! Allerede på høsten valgte barnehagen seg en bok jeg hadde skrevet og tegnet, «Emilie og den umulige mamman», og så satte de i gang. De leste den ikke bare én gang, men leste den litt og litt hver morgen i to uker. Og de fortsatte å lese den, et lite parti hver dag i hele perioden.

Så lagde barna nye tegninger, sine tegninger til fortellingen. De lagde dramatiseringer med både utenatlæring av teksten og opplesning av barna på linje, hvor de gjenfortalte og resiterte deler av teksten, det var en runde med kostymer, hvor tøyet til hovedpersonene ble laget, og dager hvor alle gikk rundt med tøy som hovedpersonene, så fulgte en runde med skuespill og en oppsetning av boka som teater. Så ble det laget gigantiske figurer i pappmasjé, og figurer med heliumsballonger som kunne fly og figurer i silkepapir som fungerte som varmluftsballonger! Det ble laget musikk til boka og laget sanger, sunget sanger og hatt foreldrekveld med teater, opplesning og sanger fra boka. Og til slutt ble det feiret bursdag. Alle figurene fikk hver sin bursdag med kaker spesifikt for hver enkelt karakter. Og så kom jeg. Og da var jeg så hypet med bilder og med tegninger og til og med en sang til meg, at barna var helt elleville, det var som om julenissen kom i levende live, barna var helt fra seg. Mange hadde ikke sovet natta før jeg kom, noen hadde fått eksem av spenningen i forkant, de gråt og skrek og ropte.  Tjue år etterpå traff jeg et av disse barna. Han kom opp til meg og sa at det var det han husker best fra barndommen sin, at jeg kom. Han sa at det føltes som det største som hadde skjedd. Også jeg! Den helt vanlig og ikke spesielt kjent forfatter. Det handlet bare om rammen og stasen som barnehagen hadde gjort for å skape opplevelse. Det ble jubel og magi på grunn av forberedelsene og hvordan hele prosjektet var bygd opp. Dette er nok det rareste jeg har opplevd noen gang. Å være hypet opp slik! Å være julenisse og Jesus og rockestjerne! Men jeg syns det er inspirerende å tenke på hva en bok kan være, hva en bok kan bety for barn og for en hel barnehage.

Elles då?

Etter trettitre år på togene og på flyene og med bil på ørsmå veier innover i Telemark og videre inn i Agderfylkene, innover i Trøndelag, gjennom Vestfold og Østfold, merker jeg at jeg er sliten. Det er meningsfullt å være på turné, møte barna og lærerne, stå der og brenne foran en klasse, men også slitsomt. Og etter en runde med turné, blir jeg ofte syk, for jeg brenner meg opp og sliter meg ut. Sånn sett er en to ukers turné ofte et fire ukers arbeid. Men så er det alle de små gratis opplevelsene på reisen: gaupa midt på natta på vei til Evje. De tre elgene foran meg på veien  ved Tinn i Telemark. Alle rådyrene! Så mange fine mennesker! Skjønnheten i en fjellovergang! De syv søstre og øyene langs Nordlandskysten! Så utrolig vakkert og variert land vi bor i! Så heldig jeg er som får oppleve alt dette, som får reise rundt med sekken full av dikt og bildebøker og skriveoppgaver!

I denne spalta deler turnerande menneske sine beste historier frå livet på vegen. Alle historiene finn du samla her.

Fullt namn: Gro Dahle
Alder: 58
Favorittfarge: Oransj og lilla!
Badar helst i: Sjøen!

Publisert av Anders Totland

Forfattar, kokk, organist, journalist, pratmakar og skrytepave.

One thought on “Turnéfolk: Gro Dahle

  1. Dette var fint å lese! Tusen takk. Nesten utrolig å høre om den elendige mottagelsen på en skole – er det mulig, noe så uprofft.. Håper det var ekstremt lenge siden. Motsatsen i barnehagen var jo beundringsverdig. Snakk om kontraster.
    Skal lese mer av det du poster – veldig inspirerende! (for en som liker å skrive, men har en laaang vei å gå..)

    Likar

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s

%d bloggarar likar dette: